Skog.

I dag har jeg funnet ut at jeg liker performance.
Iallfall hvis det er slik som Poni of No Return med Lisa Lie.
Så skremmende og morsomt, så fengende og pent.

Da jeg gikk ut snakket og bevegte jeg meg litt annerledes. Fargen i hodet og hvilket tempo jeg oppfatter verden i var forandret.

Det var som et langt og surrealistisk dikt.

Jeg vil ut og gå meg vill i skogen, selv om jeg kommer til å være veldig veldig redd etter dette og jeg skal gjemme meg under røttene og høre på lyden av det hvite lyset.