Høst, forvirring og tankeløst tankekjør

Jeg hater høsten.

Det får jeg mye pepper for. Den er er jo så stemningsfull. Jeg er enig. Jeg peprer meg selv hver dag for å hate høsten. Men det er og blir som det er.

Jeg liker ikke mørket. Det ødelegger blodet mitt. Visse signalstoffer ser ut til å nesten utebli. Deler av hjernen min går i dvale. Hjertet mitt slår apati og virkelighetsfjernhet rundt og rundt i kroppen. De dagene jeg klarer å gråte, er gode dager. Det er greit å føle noe. Verre er det når bevisstheten sløves ned og reduseres til følelsen av å kun eksistere.

Det er fint at jeg vet dette har kun med biokjemi å gjøre. Det gjør alt ekstremt mye lettere. Men fortsatt vil jeg bare bli satt på alle nervemedisinene i verden, evt. få muligheten å sove til april.

Jeg SAVNER å være glad. Gleder meg til våren...